Kjenner jeg ikke vil snakke med noen eller være med noen. Føler et behov for å isolere meg for omverden, stenge meg inne og sove til det kommer noe givende. Det er mange som har ringt meg i dag og jeg har ikke svart på femti prosent av de en gang... Jeg bare orker ikke! Sitter inne i min egen boble med noen venner (fiender?). Jeg rives i stykker, knuses i biter og verken jeg eller noen andre har krefter nok til å samle opp bitene, for å kanskje prøve å lime de sammen en dag. 

Nå er jeg totalt ærlig; Jeg har det ikke bra. Jeg er deprimert, har stor angst, tvangen er kontrollerende og jeg prøver å ta kontroll og kanskje føle noe, ved å lage fler krigsarr, fordi jeg vet ingen annen måte å prøve å kjempe på. Jeg er utslitt, har ikke krefter igjen og det er like før bena mine knekker sammen under meg, fordi det blir for mye å bære på. 

Cassie

Typisk at folk vil ha tak i meg de dagene jeg er mest sliten og helst vil være alene. Typisk at det er da telefonen ringer i hytt og pine, meldinger tikker inn og hvis jeg ikke tar telefonen eller svarer på meldinger, så gjør de som skal ha tak i meg så enkelt som at de kontakter noen av de i nærheten av meg (kommer an på hvor jeg befinner meg). 

En dag i løpet av denne uka, skal jeg gjøre meg selv en tjeneste (faktisk!); slå av telefonen, låse døra på rommet mitt og sette på musikk. Da orker jeg ikke å være tilgjengelig for noen, da skal jeg prøve å gjøre noe for meg selv. Det er i hvertfall et lite mål jeg har. Tenk så deilig å ligge i senga, lese en bok, ha te ved siden av seg og lytte til musikk. 

Cassie

I helga har jeg vært sammen med kjæresten min og ei venninne. Det var kjempe koselig og hyggelig! Bare det å se at kjæresten min og venninna mi smiler, gjør meg glad, fordi da vet jeg at de har det bra akkurat der og da. Jeg tar vare på de gode minnene og har foreviget noen av de ved bilder, så de gjemmes godt i hjertet, samtidig som jeg har det dokumentert på maskinen min. 

Min herlige venninne!

Min kjære og meg!

Cassie

You are not even worth the fight, 
but what can I do, when I try to reach my light?
You break me down,
when I am trying to do fine.
© cassvida.blogg.no

Cassie

ADVARSEL! Kan være triggende. Les på eget ansvar!

Tre dager til, hadde vært den magiske datoen. Femte mars hadde jeg kunne vært stolt av å si at jeg hadde holdt meg TO måneder skadefri, men nei... det kan jeg ikke. Jeg klarte selvfølgelig å sprekke (og da på mer skammelig måte enn "vanlig"). Jeg skammer meg over at jeg ikke klarer å holde kontrollen over mine handlinger, tanker og følelser, men jeg kan si stolt at jeg klarte en måned. Med den ene måneden skal jeg prøve å bevare som en positivt ting og når jeg føler meg klar for det; utfordre meg selv til å klare lenger enn den ene måneden, så kanskje det blir to neste gang? 

Cassie

Advarsel! Brutalt innlegg. Les på eget ansvar! 

"Hvordan går det med deg?", "Hva driver du med for tiden?" og "Hva tenker du videre i livet ditt?" er spørsmål som får meg til å få tankespinnet til å starte. Skal jeg svare ærlig, eller skal jeg fake et smil og snakke ut i fra min drømmeverden? Hvor skal man starte, hva skal man si, forventes det at du er ærlig eller vil de bare ha noe å snakke om? 

Drømmesvarene i min drømmeverden:

"Hvordan går det med deg?"
"Det går fint, flott, supert!" Fake a smile. "Jeg gleder meg til å stå opp om morgningen for å se hva dagen bringer og hva jeg får ut av dagen - hvor mye nyttig jeg kommer til å lære, været som skal nytes uansett hvilket vær det er og jeg har virkelig fått god selvtilgitt og kommet over det jeg har vært igjennom tidligere. Så nå smiler verden og jeg kan smile tilbake!" 

"Hva driver du med for tiden?"
"Jeg går på skole og samtidig jobber jeg med noe jeg liker, for å få inn ekstra penger til ting jeg har lyst på, ferieturer og andre overraskelser i hverdagslivet. " 

"Hva tenker du videre i livet ditt?"
"Jeg tenker at jeg klarer å få en utdanning jeg er fornøyd med, skaffer meg en jobb jeg trives i, flytter ut i en egen leilighet, tar billappen og starter på et familieliv etterhvert." 

Ærlig svar:

"Hvordan går det med deg?"
"Hvordan det går? Det går helt for jævelig egentlig. Jeg ser ikke lyspunkt og sliter med å holde meg eksisterende." 

"Hva driver du med for tiden?"
"Jeg prøver å komme meg på skolen med de fagene jeg har, men det er ikke så lett når man helst vil bare ligge et eller annet sted og visne." 

"Hva tenker du videre i livet ditt?"
"Jeg tenker ikke stort videre i livet mitt, fordi mulighetene er store for at jeg ikke kommer så langt i livslinjen." 

Nei, det er ingenting å bekymre seg over, det er bare min refleksjon om man skal si det som det er, eller om man skal late som alt er fint og flott når det egentlig ikke er det. Og igjen dukker spørsmålene mine opp i hodet: Spør de fordi de vil ha noe å snakke om, eller spør de fordi de faktisk vil vite hvordan jeg har det?

Cassie

Den venninna jeg egentlig skulle møte kunne ikke alikevel, men jeg vet jo om fler som bor i det området, så jeg kontaktet en annen herlig og god venninne av meg som jeg heller ikke hadde sett på evigheter. Det var koselig å endelig få se hu igjen. Vi pratet, shoppet (huff!), tok bilder og gikk uten mål og mening, hehe. Mer bilder kommer senere, men jeg har hatt en utrolig positiv dag, selv om angsten var stor. En erfaring rikere er jeg, fordi jeg kom meg igjennom det. Stolthetsfølelse. 

Cassie

I dag skal jeg møte en herlig venninne av meg, det er alt for lenge siden sist desverre! Det er rart at vi møtes så sjeldent i forhold til hvordan vi bor, det er jo egentlig ikke så langt unna, men det er mye som skal planlegges alikevel. Jeg gruer meg til tog og masse folk, men jeg har med iPoden min, så skal prøve å fokusere på den. Tenkte jeg skulle ta med kameraet mitt også, slik at jeg kanskje kan få tatt fler bilder. Morro det! Så det er blandede følelser ved å reise, men gleden er størst. Angsten er stor, men jeg må prøve å eksponere meg selv for å bli bedre etterhvert, uansett hvor skummelt, skremmende og fryktelig det er. 

Cassie

Da er jeg hjemme igjen fra timen på DPS. En time varer som regel en klokketime, men denne gangen satt jeg nesten to! "Vi satt litt lenger nå, men det er viktig for å vite hva vi skal hjelpe deg med." sitat; psykologen. Timen var utrolig slitsom, men samtidig er jeg utrolig glad for at psykologen min viser at han faktisk vil hjelpe meg og tar seg tid til meg, mine ord, mine følelser og mine tanker. 

Samtidig har jeg en stor jobb foran meg og jeg har blandede følelser. Glad, redd, urolig, spent, på en måte trist og litt frustrert er følelsene jeg klarer å beskrive at jeg sitter med akkurat her og nå. Hvordan vil dette ende? Hvordan vil jeg takle det? Hvordan vil de rundt meg takle det? Hva vil skje? - noen (kaos)tanker som surrer rundt oppe i hodet mitt. 

Cassie

Det første møtet mitt for dagen er over. Jeg skal nå ha en liten pause med frk. behandler i psykisk helse, men jeg skal ikke nøle med å ta kontakt med psykisk helse om ting blir vanskelig. Dette er fordi jeg skal ha energi til andre ting enn bare behandling og at jeg slipper å fortelle det samme opp og opp igjen og kanskje få tjue forskjellige råd fra hver behandler. I tillegg til at vi skal få ting litt mer på plass og frk. behandler skal vite hva hun skal gjøre og ha fokus på. 

Om litt skal jeg til neste møte på DPS. Andre møtet mitt med psykologen og jeg gleder meg til timen for å komme litt videre. Denne gangen skal jeg huske arket som jeg har fylt ut også. Virker som en god behandler også, selv etter en gang, føler jeg at vi har god kjemi og det er viktig det for god behandling mellom pasient og behandler. Når jeg kommer hjem igjen skriver jeg kanskje et innlegg om hvordan det gikk. 

Det er deilig at mamma skal kjøre meg dit, da slipper angsten å overstyre totalt (med tanke på buss, mennesker osv. og hvor mye krefter jeg bruker på bare det!), fordi det å gå i behandling er slitsomt i seg selv, så jeg skal passe på at jeg ikke blir totalt utslitt. 

Nå må jeg lage skjekkliste over ting jeg skal ha med og ta opp, slik at jeg ikke glemmer noe før jeg skal dra. 

Cassie

ADVARSEL! Sterk tekst og bilde. Les på eget ansvar!

Hun så på alle pillene foran seg, tok de ut en etter en og la de på bordet foran seg. Hun hadde talt opp x antall piller, tok de i hånden sin, hev din inn i munn og skylte ned med vann. For å få tiden til å gå, satte hun seg foran pc-en sin og surfet litt på nettet. Jenta skjønte ikke hvorfor pillene ikke fungerte, hun tok x antall piller til, vurderte å skylle ned med alkohol denne gangen, men lot være, i stedet tok tak i vannet og skylte pillene ned.

Mobilen hennes ringte fra alle mulige steder. Det gikk ikke lange tiden før hun satt i ambulansen på vei til sykehuset. Tankene hennes spant rundt, samtidig som hun stirret tomt ut i sykebilen. Jenta så på hvordan ting var inne i bilen, hun svarte på spørsmål hun ble stilt og tankene gikk på høygir. "Hva ville skje videre?", "Var det virkelig så alvorlig?" og "Kunne de ikke slutte å mase, så hun fikk litt fred og ro?" var bare noen få av tankene som spant oppe i jentas hode.

Ut av ambulansen rundt klokka elleve på kvelden og videre inn på akutten. Minuttene som gikk, føltes ut som evigheter der hun lå i sykesenga. Det ble diskutert frem og tilbake om skylling eller ikke, og jenta fikk med seg at hun ikke fikk dra hjem med det første, men måtte bli på sykehuset. Det gikk opp for jenta at dette kanskje var alvorlig, men allikevel klarte hun på en måte ikke å tenke klart etter hva hun hadde gjort. Prøver ble tatt, spørsmål ble stilt ti tusen ganger og til slutt ble hun trillet inn på intensiv avdeling. "Intensiven? Hva faen skulle hu på intensiven?" gikk igjennom hodet hennes. Litt etter litt gikk det opp for jenta at det måtte til, for at legene kunne henne under oppsyn med tanke på behandling og hjelp når det trengtes. Natta tok evigheter og hun fikk ikke akkurat mye søvn der hun lå. Ikke en time sammenhengende en gang. Fra rundt klokka fem om morgningen lå hun der, lys våken, på intensiv avdeling, på tross at hun var utslitt og trøtt. Flere tester ble tatt og hun sov litt av og til, men selv om hun sovnet litt av og til, så sov jenta lett og våkna omtrentlig hver halvtime.

Jenta fikk besøk av familie, kjæreste og venner etter hvert. Dagene gikk allikevel sakte og hun følte skam og skyldfølelse for det hun hadde gjort og latt de gå igjennom. Samtidig klarte hun ikke å tenke eller se fremmover i fremtid, det var vanskelig og hun tenkte at hun ikke ville være i den situasjonen. Hun ville bare rømme, rømme vekk fra situasjonen, fordi hun ikke klarte å forholde seg til den.    

Flere spørsmål ble stilt flere ganger om dagen som blant annet; "Hva var grunnen for at du gjorde det her og vil det skje igjen?", "Hva tenker du nå og videre fremmover?" og "Kan du finne på å stikke av fra sykehuset uten om å gi beskjed?", var noen av spørsmålene hun ble stilt igjennom dagene.
Ved utskrivelse var jenta tom. Tom for ord, klarte ikke føle eller tenke over noe. Hun satt i sin egen lille boble, men allikevel tankekaos på innsiden som ikke fikk slippe ut verken den ene eller den andre veien.

Cassie

Jeg føler meg splittet - delt i to. Jeg kan være glad og deprimert på en og samme tid. Jeg kan føle meg tilfreds og utilfreds på en og samme tid. F.eks. det med søvn hos meg. På en side vil jeg sove for å få ladet opp, slippe å sitte oppe mens øynene mine svir og la tankene surre rundt i det uendelige. På en annen side vil jeg ikke sove, fordi jeg er alikevel utslitt når jeg våkner, på grunn av drømmer/mareritt jeg har hver natt. Jeg får ikke slappet av! Drømmene/marerittene kan trigge meg, noe som gjør det enda mer vanskelig å forholde seg til. En annet eksempel på at jeg føler meg delt i to er balansen mellom liv og død. Det er ingen balanse, det er bare enten, eller og jeg kan føle at jeg vil leve og dø samtidig. Jeg vil leve fordi jeg har en fantastisk kjæreste, gode venner og familie, men samtidig vil jeg dø, fordi jeg ikke orker å forholde meg til smerten jeg går igjennom hver dag. Hver dag er en kamp, mot meg selv. Min værste fiende? Meg selv. Vil dø, fordi jeg vil kjenne fred, jeg vil ikke kjenne på alle tankene, følelsene og triggingen som går igjennom meg tjuefiresju. 

Nei, det er ingenting å bekymre seg over. Jeg har bare skrevet ned en refleksjon for min egen del, for å få ting ned på "papiret", i tillegg til at kanskje noen andre der ute som leser innlegget mitt kommer med sine synspunkt på dette. 

Cassie

De/det finnes overalt hvor enn du befinner deg. Jeg kan ikke gå et sted utenom å finne noe triggende. Det er slitsomt og ikke minst energikrevende i og med at jeg prøver å holde ut i det lengste laget ved å ikke gjennomføre destruktive handlinger, fordi jeg er eller blir trigget av noe som kan få meg til å minnes på det som er ødeleggende for meg (til en viss grad de rundt meg også). Jeg ønsker ikke at folk skal bli bekymret, såret, redde, skuffet, frustrerte og kanskje irriterte over mine handlinger og min (psyke) tankegang.

For eksempel selvskadingen min; bare det å se på mine egne armer, enten med sår eller arr (gamle eller nye spiller ingen rolle) kan trigge meg. Med nye, ferske sår kan det trigge ved at min (psyke/destruktive) tankegang "sier"; "Du liker smerten - gjør det igjen! Du vet jo hvor godt det føles! Alle problemene forsvinner jo. Det er en herlig følelse og det vet du!". Ved arr (enten gamle eller nyere) "sier" (den psyke/destruktive) tankegangen min; "Det er så lenge siden, på tide å kjenne på smerten igjen. Du er ikke noe god selvskader når du ikke har nye sår på armene, skjerp deg din svake jente!" Også har man da tankegangen min uansett sår eller arr; "Du fortjener straffen! Er dette virkelig eller er du i egen verden atter en gang?"... det kan fortsette ut i det uendelige, men jeg tror jeg stopper her. Men kanskje dere ser poenget mitt jeg vil frem til? Det trenger liksom ikke å være noe spesielt som kan trigge meg, det kan være det at jeg "bare" er i min egen verden full av destruktivitet også. Man vet jo aldri hva impulse handlinger kan ende med og det er ikke alltid jeg har styring på mine tanker og handlinger. Selvkontroll? Neppe(!) på det området. 

Cassie

Korte ord, blir lange når jeg sier: Jeg elsker deg.

Cassie

Det er så mye jeg vil si, fortelle, men ikke klarer. Ordene stopper, settes i et fengsel og får ikke tillatelse til å komme ut, uansett hvor stor viljen er. Jeg er sliten, jeg er lei. Jeg stenger meg inne, isolerer meg, fordi jeg orker ikke at andre skal bry seg nå. Jeg orker det bare ikke. Vet heller ikke om jeg takler det. Jeg er kanskje ute blant folk, er tildels sosial, men snakker ikke om mine følelser. Hvorfor? Jeg orker ikke at folk skal bry seg om meg nå, jeg orker ikke all snakkingen som følger med, alle spørsmålene til alle døgnets tider, alle bekymringene og ja... listen er uendelig lang. 

Kan med hånden på hjertet si at ting ikke er greit. Kan si rett ut at jeg ikke har happy thoughts, men rett og slett er drittlei og deprimert. Humøret vet jeg ikke hvor langt kan synke nedover, men jeg er sikker på en ting; jeg har nådd bunnen for lengst! Selv om bunnen er nådd, synker jeg tydeligvis fortsatt... jeg er i våken tilstand, tortureres så og si hele tiden. Vet jeg hvor jeg skal gjøre av meg? Nei, og ikke vet jeg hvordan jeg skal få sortert rotet mitt heller. 

Cassie

Delte tårer.
Delte meninger.
Delte tanker.
Delte følelser.
Delt ansikt.
Hun er delt på midten og revet i to. 
© cassvida.blogg.no

Cassie

I dag går turen til frk. lege og jeg har ting som jeg skal ta opp. Jeg vet ikke helt om jeg gruer meg eller gleder meg, fordi det å høre dommen fra fagfolk er ikke bestandig like lett. En ting er i hvertfall sikkert; jeg skal prøve så godt jeg kan, så det kan ingen si noe på. Så kan jeg se etterpå hvor utslitt jeg er, for å skjønne og velge hva jeg skal videre utover dagen. 

Cassie

Jeg skal ærlig innrømme at dagene mine er vanskelig og tunge, selv med fantastiske mennesker rundt meg. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg selv, jeg vil jo gjøre de rundt meg så minst bekymrede som mulig i forhold til situasjonen som er nå, men samtidig burde jeg kanskje tenke på meg selv? Ugh, som jeg hater det! Tankene mine spinner rundt om jeg skal høre på den fornuftige delen eller den destruktive delen, hva jeg skal ende opp meg på en måte? 

Jeg vet ikke lenger. Jeg er tom, men samtidig full av tankekaos, på en og samme tid. Jeg får ikke gjort stort om dagene, mestrer ikke det hverdagslige, bare går rundt i min egen verden - inne i en tankeboble. Ingenting gir mening lenger og jeg klarer ikke å se fremmover. Jeg er så lei, lei av alt. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, føler jeg ikke kommer fremmover, men bare detter og detter i mørket. Jeg har truffet den harde, kalde bakken for lenge siden, men alikevel synker jeg som i kvikksand.

Cassie

Jeg er forbanna, irritert og sint på meg selv, for smerten jeg har påført de rundt meg, særlig denne uka. Folk vil jeg skal snakke med de, men det er virkelig ikke så enkelt! Det er kanskje lett å si, men ikke lett for meg å gjennomføre i praksis. Det er rart hvordan ting må gå for langt enkelte ganger, før man i det hele tatt blir tatt på alvor og evt. får den hjelpen man har prøvd å si at man trenger i lang tid, men ikke blitt hørt. I tillegg sier de rundt deg at; "Du må si i fra før, så det ikke går så langt" - vel, hva er det man har prøvd på i lang tid? Jeg skjønner meg ikke på verden... Ja, jeg er sur på verden rundt meg, samtidig som jeg er det på meg selv, fordi jeg ser nå hva jeg har påført de rundt meg, samtidig som at der og da så det ut som det beste for alle i mine øyne. Jeg har hørt kommentarer som: "Lov meg at du ikke gjør dette igjen, fordi da vet jeg ikke hva jeg gjør!" og lignende, men da dukker det opp spørsmål i hodet mitt som: "Hvordan kan jeg love at noe sånt ikke skjer igjen, når jeg er usikker på om det kommer til å skje igjen?". Jeg responderer som regel med at jeg kan ikke love noe, men jeg skal prøve så godt jeg kan å la være, da har jeg fått mange triste og alvorlige blikk på meg, fordi de ikke skjønner at det er så vanskelig for meg å snakke med de, særlig på grunn av mine tidligere erfaringer. 

Tro meg når jeg sier hvor mye du betyr for meg, fordi jeg mener det virkelig! Samtidig som det er ikke så enkelt å holde motet og håpet oppe når man føler at man ikke klarer å kjempe lenger, fordi man er tom for krefter, håp, motivasjon og man føler at alt rundt seg har falt sammen i ruiner. Det virker som en håpløs oppgave å prøve å bygge opp ruinene igjen, fordi det er mange deler som er borte, andre deler er totalt ødlagte og går ikke an å fikses igjen, mens noe kanskje kan gjenopprettes igjen, så blir det alikevel ikke det samme som før, fordi mange deler er borte og ødelagte. 
Folk sier hvor mye jeg betyr for de og hvor glad de er i meg, så ser jeg sorgen i deres øyne og smerten de må gå igjennom på grunn av meg. Dermed kommer de destruktive tankene, vokser og blir sterkere: "Ser du! Du er bare til bry og i veien for alt og alle! Hvorfor gidde å fortsette å kjempe? Ser du ikke alt det vonde de må gå igjennom på grunn av deg? Ser du ikke at de klarer seg bedre uten deg? De har det bedre uten deg." Jeg prøver å tenke noe fornuft oppe i det destruktive, men uansett hvor hardt jeg prøver, så tar det destruktive så stor plass at det rasjonelle ikke får ta plass. Så på en annen side igjen, så blir det litt fornuft i mine destruktive tanker.

Cassie

Eg ser at du e trøtt
men eg kan ikkje gå
alle skrittå for deg
Du må gå de sjøl
men eg vil gå de med deg
Eg vil gå de med deg

Eg ser du har det vondt
Men eg kan ikkje grina
Alle tårene for deg
Du må grina de sjøl
Men eg vil grina med deg
Eg vil grina med deg

Eg ser du vil gi opp
Men eg kan ikkje leva
livet for deg
Du må leva det sjøl
Men eg vil leva med deg
Eg vil leva med deg

Ser at du er redd
Men eg kan ikkje gå
i døden for deg
Du må smaka han sjøl
Men eg gjer død til liv, for deg
Eg gjer død til liv for deg
Eg gjer død til liv for deg 

Bjørn Eidsvåg

Støtt hverandre, det gjør ting så mye lettere. Vis at du er der for personen(e), på den måten kan man vise omsorg til hverandre slik at ikke fler liv går tapt. 

Cassie

Nå skjer det endelig noe her - litt i hvertfall. På tirsdag så skal jeg på møte på skolen med en fra Habliteringsteamet, få orden på litt der (det tror jeg blir deilig, i tillegg til at det er en fagperson som kan forklare situasjonen og ikke meg som kan bli usikker på hva i det hele tatt det er snakk om), torsdag skal jeg til psykolog (vikar *grøss*) og neste uke igjen skal jeg for første gang på DPS (Distrikt psykiatrisk senter). Gruer meg til det, men håper litt på at det kan gå bra. Jeg håper ting kan bli litt ordning på enn hva de er nå.
I dag har jeg fylt ut skjemaer, bedt om ny legetime via nettet og tenkt mye på hvordan jeg skal organisere mappa mi med forskjellige papirer. Kom på at jeg ikke har hullmaskin, så må skaffe meg det. Haha, random. Ting går litt i kaos oppe i hodet mitt, men jeg prøver å få system og orden ved å prøve om ikke noe annet. 

Cassie